6. feb, 2019

Cellegift dag for dag:

2. feb. 2019 Cellegift 2. årgang, 3. dose, dag 2 etter påfylling:

Har sovet litt bedre i natt, er rød i kinnene og har litt mer skjelving i hele kroppen, men føler meg fortsatt helt ok.
Har i dag tatt de 2 siste kortisonpillene av i alt 12 stk. i denne perioden. Av erfaring vet jeg at når virkningen av disse «Duracell-pillene» går ut av kroppen i løpet av natt til søndag vil formen dale dramatisk, så det er bare å stålsette seg.
For å beskrive hva disse pillene gjør med meg, så er det altså at jeg kan «døgne» uten noen problemer og jeg som i går: Måkte rundt biler og hushjørner, kjørte hjullaster i flere timer, løp på mølla og trente magemuskler (ha, ha, «magemuskler»).
Er forøvrig konstant sulten, men har en merkelig smak av det å spise metall/blekk.. til og med øl smaker blekk!!
Til alle dere som ikke opplever meg sånn som Torild kan gjøre, er det greit å fortelle om hvordan hun synes mitt «alltid» gode humør påvirker min holdning til all denne behandlingen jeg gjennomgår:
Jeg mener det må være lov å være realist og av og til kunne si det jeg mener om utvikling av sykdommens behandling, noe hun mener i perioder bare gjør meg negativ til hele greia.
Ved første kontroll etter igjen å ha påbegynt cellegiftbehandlingen sa jeg til legen at jeg trodde cellegift er som å skyte med hagle hvor 1% treffer og 99% tar alt annet. Jeg mister følelsen i føtter og legger, blir så svak at jeg nesten ikke kommer opp trapper i eget hus, mister håret, øyevipper og øyebryn, får dårligere syn og sliter med hukommelsen samt fryser og svetter om hverandre (hetetokter og frostrier), noen av dere damer vet hva dette er.
Mitt gode humør og trangen til å komme med «skarpe/mindre skarpe» replikker er der, men jeg er redd at dersom blodprøvene som taes kontinuerlig er måleparameteret (PSA) på hvordan jeg egentlig har det, så?
Mine målinger høsten 2014 før behandling var PSA 259!! På det laveste har den vært nede i 0,4 (hvor den helst bør ligge når jeg går på antihormonell behandling) og var på vei opp ved måling i november 2018 på 19(!).
Fikk i går telefon fra kreftlegen om at den hadde gått «litt» opp siden sist. Altså etter 1. cellegiftbehandlingen var første måling (39!) og nå på torsdag etter 2. beh. var den økt ytterligere til (53!)

Skal man tro på at godt humør og latter er det som gir «evig» liv eller skal man være realist og tro at disse målingene har noe for seg?

På bakgrunn av sånne meldinger fra legen om «litt» økning i PSA-verdier blir det jo litt som å tenke: For legen er dette kanskje litt, men for meg som er kjemisk behandlet pluss pluss i flere år, føles dette som «litt» mye.

Ps. Husk at jeg da ikke ønsker lykkeønskninger da, men håper at dette gjør noe med noen av de som måtte lese det og få de til legen sin og «få ut finger’n» eller rettere sagt: få inn finger’n!

Nå gleder jeg meg til jeg skal ut å kjøre hjullaster!👍😀