17. jun, 2019

Eter stråling, dag for dag

17. juni 2019:

I dag skal jeg ikke fortelle om natten, frokosten, men om at vi dro til Drammen Sykehus for å høre hva CT-scanningen hadde avslørt siden sist gang og om de siste 5 månedene med smerte og bivirkninger har vært til noen nytte eller ikke. Da vi kommer inn på kontoret til overlege Arne Berg sier han at han har fått forståelsen av at jeg ikke har hatt det så bra i det siste. Jeg bekrefter for han at det er riktig og at spesielt de siste 8 ukene har vært helt jævlige og at det i tillegg til perioden før dette med cellegift har gjort at jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal ha mer behandling for sykdommen, men heller vil prøve å leve med den sånn som det er. Han vrir seg i stolen og stotrer frem at han dessverre ikke har gode nyheter etter CT’n og at kreften nå har utviklet seg ganske kraftig og nå har spredd seg til leveren. PSA som bør ligge på 0(null) er nå på 115 som en følge av denne utviklingen. Siden jeg akkurat hadde sagt at jeg ikke hadde til hensikt å la meg behandle med stråling eller cellegift er det heller ingen annen behandling av sykdommen slik den nå har utviklet seg. Det eneste som ikke er prøvd på meg enda er den cellegiftkuren han fortalte meg om tidligere i år som kunne prøves til høsten. Problemet er at den gangen hadde jeg ikke noen symptomer annet enn de som var i prostata og bekkenet og den cellegiften var ment for å behandle det og ikke leveren. Det er helt utrolig hvor sterk man er når en sånn beskjed serveres, jeg ble ikke sjokkert, gråtkvalt eller fikk noen form for panikk, men var helt rolig og klar på at jeg ikke vil behandles noe mer. Vi ble enige om at vi nå får håpe på en god sommer uten smerter og ubehag som gjør at vi (Torild og jeg) kan ha det helt supert frem til jeg skal til en ny CT-scanning, så får vi ta det derfra. Blir også nå satt i kontakt med sykehusets Palliative avdeling hvor de er spesialister på å behandle mennesker med langt fremskreden kreft i sluttfasen. Det er svært viktig og komme tidlig i gang med smertebehandling slik at ikke det tar alle kreftene fra en. Vi får bare håpe på at dritten forsvinner av seg selv, selv om vi selvfølgelig vet at det ikke skjer.

Billedtekst: Litt mer Stafett for livet og vakre Vollen