Jeg har fått mange spørsmål om det mentale og fysiske rundt dette med å bli rammet av alvorlig prostatakreft med spredning.

Sammenhengen mellom det mentale og det fysiske er tett koblet.

Da Torild og jeg fikk beskjeden om min kreft høsten 2014 husker jeg vi gikk en runde utenfor sykehusområdet og trøstet hverandre med at heldighvis var det bare prostatakreft og det dør du jo ikke av, du dør med det.

Alle jeg har snakket med har trøstet meg med det samme og om det skyldes uvitenhet eller om det rett og slett er for å ha noe å si vet jeg ikke.

Det dør ca. 1000 menn pr. år i Norge av dette.

Torild og jeg fikk med oss et lite hefte om hormonbehandling og hvilke bivirkninger det kunne ha på den enkelte.

Kjemisk kastrasjon ville påvirke mannens ereksjon, sexlyst og evne til å gjennomføre et samleie.

Risiko for depresjoner, hetetokter, hukommelsestap, benskjørhet, sukkersyke, tannløsning og muskelsvinn med produksjon av kvinnefett som ofte fører til «mannebryster» og i tillegg generelt tiltaksløshet/fatigue.

For å holde tritt med de fleste farer var det anbefalt å bære matvarer fra butikken, løse kryssord, ha sundt kosthold og god munnhygiene.

Mannebrystene kunne opereres eller stråles bort.

Jeg har fått nesten alle symptomene i mer eller mindre grad fra begynnelsen av...

Jeg har hele tiden hevdet at jeg overhodet ikke har hatt noen form for depresjon eller angst i forbindelse med sykdommen og jeg tror de aller fleste som har møtt meg gjennom de årene jeg har hatt sykdommen ikke har tenkt på meg som syk i det hele tatt.

Mitt gode humør og fleipete vesen har nok ikke heller gitt meg noe preg av å være så veldig syk.

Jeg er likevel av den oppfatning av at mitt gode humør overhodet ikke har noen innvirkning på selve sykdommen, som jeg ofte hører fra de som ønsker meg alt godt.

Når jeg kommer med uttalelser som dette får jeg med en gang beskjed om at jeg ikke må gi opp og at jeg må tenke positivt.

Jeg er positiv som bare det, men jeg er realist.

Sannheten er at jeg er fysisk veldig plaget av sykdommen, eller; jeg er fysisk veldig plaget av behandlingen av sykdommen.

4 år med antihormonbehandling (testosteron = 0) er i seg selv nok til å miste lysten på det aller meste og gjør meg sliten av å være syk.

Hetetoktene har herjet i kroppen fra tidlig i behandlingen og har til tider vært helt uutholdelig! Jeg har også i perioder hatt veldig mye smerter i skjelettet, spesielt i overgangen mellom tørt og fint vær, til fuktig og dårlig vær.

Jeg kjente tidlig at musklene forsvant, og det aller mest i bena for de må jo bære kroppen hele tiden uansett. Det var så ille i perioder at jeg ikke klarte å gå trappene i huset i et drag, men måtte hvile underveis.

Skulle jeg finne på å gå en bratt utforbakke var det like håpløst. Følelsen var som å få opphopning av melkesyre i beina bare ved å gå en vanlig trapp. Når jeg skulle polere båten, greide jeg nesten ikke å bruke maskinen med en hånd og i tillegg renner selvfølgelig svetten ved alle typer anstrengelser, i tillegg til når jeg ikke anstrengte meg.

Når jeg skulle hoppe i land fra båten (som jeg var vant til), turte jeg ikke hoppe i redsel for at beina skulle bryte sammen.

Motorsykkelen som jeg tidligere følte var lett håndterlig ble plutselig en utfordring ved stopp og stillestående.

Alt som før gikk som en lek ble til en stor anstrengelse!

Jeg har fortsatt alle disse plagene, men i tillegg har en og en halv runde med cellegift gjort plagene enda mer fremtredende.

En ting har jeg helt glemt å ta med her:

Jeg har blitt så utrolig følsom og lettrørt og det skal ingenting til før jeg blir "grøtete" i stemmen og tårene renner.

Tåler rett og slett ikke at folk har omtanke for meg- er hyggelige og hjelpsomme, uten at snørr og tårer renner, og ja; og så blir stemmen "grøtete".